Japan 2010 - Reisebrev




Jo og Tyr på tur

Som vanlig er det Tyr som må gjøre jobben, så det er ingen overraskelse at det er han som fører reisebrevet i pennen:



Det er ikke mye vår å spore i luften i det jeg lander ved Narita på kvelden 23. mars. Jeg kommer fra over tredve varmegrader og tidlig høst i TFNQ - Tropical Far North Queensland, Australia. Jo er fortsatt i luften med British Airways fra London, på første fly til Tokyo etter en streik som satte hele flåten på bakken til rett før avgang. Vi skal representere OSI Aikido på kryss og tvers i Japan i to uker og flere forskjellige dojoer. Etter tre uker med girya ser jeg frem til tatami under føttene igjen, mens Jo ankommer mer eller mindre direkte fra Domus Athletica.



Dette er en tur vi har prøvd å få til i ti år, helt siden jeg bodde her. I tillegg er det Jos første tur til Japan på nitten lange. Programmet er dermed tett.

Men jeg har altså akkurat landet på Narita. Etter to tilfeldige sikkerhetssjekker - utført av taktisk posisjonert politi med både håndvåpen og batong - er jeg på toget til Tokyo by, og blir forsøkt snikfotografert med mobil. Lyden av alle mobilvedhengene bedrar de tilslørte bevegelsene, uten at ninjaaspiranten lar seg avskrekke av den grunn. Er jeg virkelig så eksotisk at både opprørspoliti og tenåringsjenter bare må ha en bit av meg?

Hotellet vårt ligger et kvarter til fots fra Honbu dojo, Iwata, Shinjuku stasjon, Shinjukuparken og et par andre steder vi skal innom. På veien registrerer jeg at kirsebærblomstene såvidt har begynt å springe ut. Vi kommer til å være på det som kalles sakura zensen - blomstringsfrontlinjen - når det braker løs om noen få dager.

Jeg gjenkjenner Vin Diesel på en DVD i nærbutikken, og lærer på den måten at filmen Fast & Furious her har fått tittelen Wild Speed MAX. Jeg føler meg langt hjemmefra på flere måter.

Etter innsjekk er det tid til en midnattsdukkert i det gloheite japanske fellesbadet i underetasjen, hvor en sarariman gledelig diskuterer sine aikidodager fra Universitetet i Kyoto, samt Parsons' sosiologi. Han trekker seg raskt litt lenger unna når jeg må fortelle ham hvor lenge jeg har trent. Halvfulle businessmenn unnslår seg ikke å knise når de er i varmt vann.

Morgenen etter bærer det tilbake til flyplassen for å hente senpai. Jeg er utstyrt med en plakat hvor jeg har skrevet "Du er sein!" på japansk, til stor forlystelse for alle som traverserer passkontrollen før Jo. En spør sågar om å få låne den. Jo smiler tappert; det er tydelig at japansken hans er svært rusten.

Vel fremme i Shinjuku bekjemper vi Jos jetlag med sushi fra en kjede som assosierer seg med fiskemarkedet i Tsukiji. Først når den suverent ferske tangen blidt hilser smaksløkene velkomne går det helt opp for oss at vi er i Japan. Norsk sushi blir aldri det samme.

På den første ekskursjonen til Honbu dojo holder vi på å gå ned Doshu i døra. Han er på vei til Tanabe, men slår av en kort prat med Jo. Vi har ankommet såpass tidlig til Miyamoto senseis økt at apparatet rundt Doshu tror vi er sent ute til treningen før. De vil skysse oss inn på matta så fort som mulig, men vi bestemmer oss for at mitorigeiko (tittetrening) er det høfligste alternativet.

Kuribayashi sensei viser seg å være et oppkomme av informasjon, med gode forklaringer og sterk pedagogikk. Både basketballer og biler figurerer i metaforene hans, som han holder enkle nok til at de fint illustrerer det han vil fremheve der og da. Han avslutter også som regel med en setning på engelsk for de japansksvekkede på matten.

På kvelden bærer det først til min favoritt-izakaya, hvor vi deler en lang rekke ulike småretter, blant annet bazashi (rå hest i tynne skiver). Jeg rekker også å introdusere Jo til den amerikanske smultringkjeden Krispy Kreme, som har en eneste restaurant i Shinjuku, rett ovenfor Takashimaya Times Square. Til slutt er vi tilbake i hotellets fellesbad.

Vår neste økt på Honbu ledes av Miyamoto sensei, som i følge legenden skal ha blitt holdt ut av vinduet etter anklene av Janne Hermansson her i tredje etasje. Stemningen er enda litt mer alvorlig enn forrige klasse, og slektskapet til sverd enda litt tydeligere i teknikkene. Miyamoto sensei angriper lenge sin uke med tanto til han ser den typen taisabaki han mener er riktig.

Jo blir kapret av K˘da-san, en 73-åring med godt humør og mye å by på av kunnskap. Nordmennene ender opp med 1-1 i mattebrannsår ved dagens slutt, merkelig nok på venstre albue for begge to.

Vårt første møte med det berømte biffkjøttet fra Kobe utspiller seg litt senere i 52. etasje midt i Shinjukus skyskraperdistrikt, og kan ikke karakteriseres som annet enn rått. Vi får nemlig først servert biffen som sashimi, før den blir stekt på en teppan i ekte turisttradisjon. Beskrivelsen av dette kjøttet som boeuf foie gras er uventet passende.

Kamakura hevdes å være den mest givende kulturelle dagsekskursjonen fra Tokyo. I denne gamle hovedstaden besøker vi den over elleve meter høye og nesten 850 tonn tunge bronsebuddhaen. Tankene ledes mot dyp meditasjon når vi betrakter den. På baksiden ser vi en dør hvor vi kan komme inn i statuen. Da får vi virkelig respekt for det imponerende håndverket fra 1252. ærefrykten glir over i komikk når vi ser at en skoleklasse har vevet sandaler til statuen.

Etter å ha nytt en varm yakitatesenbei servert i et stort flak smakfull nori er vi på vei til Hiroshima og Peter Goldsburys dojo via Ofuna og Odawara.

Vårt første måltid på Shinkansen inntas med dotter i ørene på grunn av hastigheten. Samtalen dreier seg om økt budoinnsikt gjennom gastronomi, og det framlegges teorier og metaforer om flytende og fast form mens bentoboksene tømmes og Himeji-j˘ glimter forbi.





OSI Aikido i Tokyo!


Shinjuku, mot vest (Honbu mot sør-øst).


Sakura


Bazashi


Kobebiff-sashimi
Shinkansen: vår favoritt






Kamakura Daibutsu

Sandalene til en 11m høy buddha





Vel fremme i Hiroshima går vi tilfeldigvis forbi en liten yakitoriya, og bestemmer oss for å spise middag der. Ekteparet bak disken er i godt humør, og når de får vite at vi er nordmenn roper mannen "viking" og mimer entusiastisk fekting. Vi tror han er på rett spor til han utdyper: "Johnny Depp!" I løpet av kvelden forsøker vi nesten alt på menyen, og blir utfordret til å spise store hele fisk med både hode og hale. Kyllingbrusk og skinn går også ned på høykant. Da innehaveren dreier samtalen inn på Enola Gay senker han hodet og tar seg til hjertet.







Yakitoriya, Hiroshima

Vi rekker å bli fortalt at det går dårlig med japansk økonomi, men at situasjonen i USA i det minste ikke er bedre. Etter å ha avklart at vi ikke er far og sønn går vi videre ned Aioi-avenyen til Genbaku Dome. Den dempede belysningen spiller sammen med blendende fullmåne i en skyfri nattehimmel og avstedkommer en uvirkelig stemning.











Genbaku Dome, Hiroshima

Dagen etter drar vi på trening hos Peter Goldsbury. Herr Goldsbury er formann i IAF og har blant annet trent mye for Kanetsuka sensei for mange år siden. Han er en gammel venn av Birger, Bjørn Eirik og Kåre fra deres dager som "de tre vikinger" i England på syttitallet. Her får vi en uforglemmelig økt i en bygning som ikke finnes.

Bygget overholder nemlig ikke brannforskriftene, men i stedet for å rive eller oppgradere har skolen som eier det valgt å ikke vedgå dets eksistens. Dojoen er et område som er bygget litt opp fra parkeringsplassen, med presenninger som vegger. Til sommeren vil de tas ned for å gi lufting. Judogruppen som benytter stedet har hengt opp et enormt banner ved siden av shomen med tegnene for garantert seier. Vi tenker at dette lover godt.



Jo og Peter Goldsbury, Hiroshima

Det er ti grader både ute og inne. Gutta skifter rett i dojoen, mens jentene har satt opp et forheng foran en stabel med matter i hjørnet. Ute på tatamien står to parafinovner og gløder i skumringen.

Stilen til Peter er både følsom og kontant. Stemningen på matta er god og teknikkreportoaret vidtfavnende. Det er en helt annen atmosfære i en dojo på landsbygda i Japan enn det er på kosmopolitiske Honbu dojo. Vi blir virkelig tatt godt i mot av klubbens medlemmer.

Peter er i den særstillingen at han og hans to tyske kolleger lærer japanere japansk kampkunst i Japan - på japansk. Før de startet klubben trente de tre sammen i flere år for å enes om en felles aikidoplattform. Den samme grundigheten er å spore i dagens undervisning. De universelle prinsippene bak alle teknikker kommer tydelig frem i Peters instruksjon.


Fredsparken, Hiroshima



Dr. Goldsbury tar oss med ut for et lite måltid etter trening, og han og Jo diskuterer aikido og motoriserte fremkomstmidler som om det slett ikke er nitten år siden de sist så hverandre.

Morgenen etter tar jeg turen innom fredsmuseet, og kommer ut igjen med tanker som også strekker seg til konvensjonell bombing. Jeg vil ikke tro at mange er krigerske til sinns etter et besøk her.

Så er det tid for en lang lunsj med Peter, som er en utømmelig kilde til både offisiell og uoffisiell aikidohistorie. Som solid akademiker tilhører han også den mer intellektuelle, nøkterne fløyen av stemmer på nettet. Artiklene hans anbefales varmt.

På toget til Fukuoka har vi fortsatt litt bakoversveis, men kommer oss tidsnok til den første treningen hos Suganuma sensei samme kveld.

I løpet av reisen observerer vi en bemerkelsesverdig sedvanlighet i hvordan det japanske bukket benyttes til å befeste avgrensninger i sosiale rom. Fra dojoen er vi vant til å bukke når vi går inn og ut, og lærer at det hefter mye mening ved handlingen. Samtidig ser vi folk som bukker inn og ut av heiser, konduktører og ansatte som bukker ut og inn av vognene på Shinkansen, og butikkansatte som bukker ut og inn av sine boder i kjøpesentrene, tilsynelatende uavhengig av om de mener seg observert. Dette er kanskje en av lærdommene man kan ta med seg fra en reise til Japan. Noe som virker eksotisk i Norge kan i sin egen kulturelle sammenheng være ganske så hverdagslig, og ikke nødvendigvis utelukkende relatert til budo.

Jos kulinariske eventyrlyst tar ham fra smultring a la Chiquita banana creme brulee til rundstykke med hvitvin- og appelsinfromasj. Jeg kvitterer med Moo Moo Fanta, en kullsyreholdig væske med vrangforestillinger om kyr og det som kommer ut av dem. Grønn te latte blir derimot godkjent av begge. Nytes fortrinnsvis med øynene lukket.

Så er vi framme i Fukuoka. Suganuma sensei har ansvaret for vest-Japan og flere hundre dojoer. Den vi besøker i dag er av den mindre sorten. Vi er under tjue mennesker på matta, men antallet dangrader er betydelig høyere.

Treningen går unna i friskt tempo, og shomen er pent dekorert med kirsebærblomster i en liten vase. Den vårlige vinden fra åpne vinduer får kronbladene til å løsne og danse over mattene. Sukk ...

Etter trening sjekker vi inn på ryokan. I fellesbadet slår vi av en prat med en Tokyo-beboer som trener hele fem stilarter kung fu. Han snakker varmt om aikido, men har ikke mye til overs for Shorinji Kenpo. Vi får følelsen av at kampkunstutøvere finnes overalt, og spesielt der man minst venter dem. Fuglene vet hvor mange ninjaer vi ikke har lagt merke til på turen.

Dagens sene middag er koreansk yakiniku etter alle kunstens regler. Vi griller mye, godt og lenge, og er skjønt enige om at rettens sosiale karakter gjør den til det perfekte aikidomåltid.

Klokken syv neste morgen er vi i en annen og eldre dojo. Suganuma sensei viser teknikk med tydelige sirkulære bevegelser mens regnet trommer på taket av den lille trebygningen. Det er flere med sjette og syvende dan på matta, og konsentrasjonen er høy. Hashimoto sensei setter kneet sitt rett i mitt tredje øye, men på en god måte.

I tillegg til alle virtousene ser vi også noen kjente feil blant de nyere medlemmene. Men den generelle standarden er så høy som vi bare kunne ønske i egen klubb.

Etter treningen forteller Suganuma sensei om kinesisk filosofi over en kopp te, og det diskuteres om alt fra akevitt og galleblærer til dojodrift og teknikk. Vi får også høre at Dimitris fra Brandbu har vært innom for bare noen uker siden, og hilser til Suganuma sensei fra Peter i Hiroshima.

På vei tilbake til Tokyo bivåner vi enorme mengder sakura i full blomst (lurer du på hva de gjør med alle kirsebærene på høsten?). Fujifjellet er synlig i noen sekunder før skyene svelger det på nytt. Vi snakker om at vi er på vei hjem, og mener Tokyo.

Vel fremme i Shinjuku noterer vi bokken og shinai blant gjenglemte paraplyer i resepsjonen. Det er nok ikke bare vi som har funnet ut at dette hotellet er bra for budotrening.

Tilbake på Honbu er det Kobayashi sensei som instruerer. Under den kursoriske oppvarmingen er han brå i bevegelsene, og jeg frykter at treningen vil bli deretter. Mistanken viser seg å ikke slå til. Teknikkene er kraftfulle og solide, men også vare og omtenksomme. I dag angriper Kobayashi sensei konsekvent albuen til uke i det samme uke angriper håndleddet hans. Han kaster alle og jobber seg rundt dojoen mens svetten siler.

Etter trening går turen gjennom T˘yamaparken og opp Wasedad˘ri til Takadanobaba, hvor vi møter en kollega av Jo som jobber fra Tokyo denne måneden. Jeg tar dem med på thailandsk ramen av første klasse før vi ender opp ved et tempel dedikert til Hachiman, krigsguden.

Etterpå tar vi banen til Ginza og beste vestkant, hvor Geir og Annette venter ved Sony-bygningen. De er på bryllupsreise, og vi har fra før diskutert muligheten for en sammenkomst. Valget faller på yakiniku igjen, og vår hypotese om rettens sosiale karakter blir grundig styrket.

Morgenen etter møtes vi fire igjen for en tur i parken Rikugien, før vi tar banen til Omotesand˘ og restauranten Maisen, hvor vi får servert meget god tonkatsu. Her får vi sammenlignet den hjernebarkrøskende effekten av sterk sennep og wasabi.

Dagen etter står Iwata på menyen. Iwata er et firma som lager meget gode drakter, hakamaer og denslags. Rieko har Jos bestilling klar da vi kommer inn døren. Vi blir sittende og prate med henne og Ayako, en dame som har jobbet der i en årrekke. Jo husker henne fra nesten tjue år tilbake, og jeg husker henne fra ti år siden. De to overøser oss med informasjon om farger, stiler og hvem som kan benytte rød hakama og hvem som bør holde seg unna. Vi tar med oss noen fine stoffslirer til tanto, håndsydd av Ayako selv. Jo rekker sitt første ordspill på japansk før vi må si takk for oss.

Tilbake på Honbu gir Toriumi sensei inntrykk av å være en grim mann, men som det vil vise seg bare av utseende. Igjen opplever vi at lærerne på Honbu er bunnsolide og virkelig kaster sine uke, samtidig som de hele tiden tilpasser seg nivået til angriperen.

Dagens leksjon er knær og albuer, med interessante løsninger på morotedori og katatedori tenkan.

K˘da-san tar igjen godt vare på oss, og sliter først ut meg før han fokuserer på Jo.

Bjørn Eirik Olsen er i byen, og tar oss med ut på izakaya på hans gamle jaktmarker i Roppongi samme kvelden som han lander i Tokyo. Bjørn Eirik har bodd flere år i Japan, blant annet som fiskeriattachÚ ved den norske ambassaden. Jo besøkte ham da han jobbet der, så det blir naturlig nok en god porsjon mimring om steder, mennesker og opplevelser over god mat.

Vi rekker en kjapp tur innom en bar hvor det samme bandet utelukkende har spilt Beatles-sanger de siste tredve årene, og hvor Bjørn Eirik ofte var innom.

Som vår siste økt på Honbu for denne gang introduserer K˘da-san oss til Tsuboi sensei, som leder Waseda universitetets aikidogruppe. Vi får bli med på deres trening, med en klassisk og grundig oppvarming basert på Tada senseis system Ki no Renma. Det viser seg at lite har forandret seg siden jeg var klubbmedlem.

Tada sensei har sine egne varianter av kjente teknikker, og Tsuboi sensei er helt klart en skarp elev av ham. Vi får forsøkt mange kast fra kosadori, og studentene får luftet seg skikkelig. Et par av dem imponerer. Samtidig er det verdifullt å få nok en erfaring med en japansk universitetsklubb og hvordan den drives.

Vi runder av turen med et lenge planlagt besøk på restaurant Sushi Mizutani. Mesterkokken Mizutani har akkurat flyttet inn i nye lokaler i Ginza, hvor han holder hoff i niende etasje og med tre stjerner i Michelinguiden. Det er plass til ti gjester ved benken - bord finnes ikke. Mizutanis assistent forteller oss at ti er det perfekte antall gjester for en sushikokk.

Maten er fjetrende god. Nesten hver fiskebit gir oss følelsen av at vi aldri har spist hverken sushi eller sashimi før, og selv den syltede ingefæren er av en annen verden.

Turen er over, og vi skåler dens suksess i sake hvori det stille flyter små krysantemumblomster av bladgull. Vi føler at vi har mye aikido med hjem i bagasjen, og ikke bare fordi vi har med et fem platers DVD-sett fra Honbu. Vi gleder oss til vår første økt i Oslo på lenge.

Selv om det på ingen måte er en nødvendighet, så kan en tur til Japan for å trene virkelig anbefales!





PS De fleste kirsebærtrærne i Japan får ikke bær.

TS & JRG





Hachiman og yabusame, Tokyo


Green tea latte


Engelsken deres er bedre enn vår japansk, og også morsommere


Hachiman jingu


Hijiyama skywalk, Hiroshima


Hadde du spist hele?


Rieko, Jo, Ayako, Iwata Shokai


Jo og Bjørn Eirik, Roppongi


Interessant arkitektur, Tokyo


Shinjuku natterstid


Hanko, Tokyo


Karper, Tokyo