Første Endo-trening, og definitivt ikke siste!




10.02.2012

Årets Endo-leir, 10.-12. februar, skuffet ikke. Dette var min første leir med Endo sensei, som hvert år besøker Vanadis Aikidos leir i Stockholm. Det sies ofte med en smil om munnen at det er ”Endo-rfiner” i luften i de tider da Endos ankomst nærmer seg i Sverige og omegn, eller at den årlige ”Influ-Endo-en” kommer til å ta med seg mange. Det er nok sant.

I år var det kun jeg som dro fra OSI Aikido, men jeg migrerte sammen med mange andre fra søsterklubben vår, Sentrum Aikido. Totalt sett stilte Norge sterkt, med mange også utenfra Oslo: både Stavanger og Trondheim, og en rekke mindre klubber var tilstede.

Så hvordan var det? Vi må begynne på begynnelsen, hvor uhell i uhell holdt på å velte mesteparten av lørdagens instruksjon for min del, men til alt hell, kan man si, i stedet førte til en kraftig leksjon i etikette. Altså ikke den beste starten. De andre hadde kommet tidlig, tatt seg en dag fri for å få med seg fredagen av Endos seminar, eller tatt seg en real ferie og hatt gleden (og dan-graden) til å delta på yudansha-seminaret. Jeg befant meg på lørdag morgen forsinket. Klokken hadde ikke gått av, og morgenrutinen hadde gått raskt ned til det essensielle. Etter alt hell hadde Stockholms kollektivtrafikk satt meg i den situasjonen at jeg var på vei til dojoen, og forventet å ankomme 10 minutter før start – lovlig sent med andre ord. Det forventes generelt at man møter i svært god tid. Jeg løp inn i garderoben bare for å bli mer skuffet enn jeg noen gang kan huske: Etter å være så nærme målstreken, lå beltet igjen på hotellrommet. År med pakking av treningsvesken totalt ut vinduet på totalt feil tidspunkt. Jeg bestemte meg for å droppe første økt, og så på muligheten til å bruke den første timen på å reise tilbake til hotellet etter beltet, men det var håpløst. Dojoen er så langt utenfor sentrum at reisen en vei tar bortimot en time.

Akkurat da jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, skjedde det. En annen håpløst forsinket aikidoka kom inn og lurte på hvorfor jeg ikke skulle trene. Denne mannen hadde tilfeldigvis med seg et ekstra, hvitt belte. Utenfor salen ventet vi på et passende tidspunkt å komme inn på. Det er viktig å vise riktig respekt når man kommer for sent, og Endo sensei er streng på dette. Det krever at man høyt annonserer sin forsinkede ankomst med ”Onigaishumasu”, til irritasjon eller underholdning for alle andre som er i salen. Vi bukket av og satte oss på siden av matten, og ventet på Endo senseis oppmerksomhet. Vi lirte av oss et halvkvalt ”Onigaishumasu”, men Endo Sensei var ikke fornøyd, og vi måtte prøve igjen – høyt nok til at absolutt alle kunne høre oss. Det fungerte til sin hensikt, på søndagen var jeg på plass gode 40 minutter før økten startet. Alle delene av gi’en var med.

Jeg var bekymret for at en helg med mange timer trening ville gi meg slitne knær og stive muskler, men jeg må si at jeg ble svært overrasket. Endo sensei fokuserte veldig mye på kontakt uten grep, og viste oss hvordan å stritte imot med kraft mot kraft ikke fungerer: Bruker man for mye kraft mister man muligheten til å bevege seg. Man burde med Endo senseis aikido heller bevege på bena og endre posisjonen. Hovedinntrykket mitt er at man får en aikido som er fløyelsmyk, og jeg setter bedre pris på den utrolige komplekse gåten det er å utnytte kontakt mot partneren og riktig ki. Det er vanskelig å jukse med muskler når du ikke kan ta tak i partnerens albue på ikkyo. Det var enda vanskeligere å vite hva man gjorde rett når man faktisk fikk det til – kanskje får man bedre ”grep på” det over tid?

Når jeg nå sitter og skriver dette på veien hjem med Stockholm-Oslo toget er det bare med flotte minner. Jeg er kanskje smittet av ”Influ-Endo-en”, men det er en lidelse jeg fint kan leve med. Jeg blir ikke frisk med det første.

Takk for turen!


Tusen takk til Torgeir for referatet!