Aikido i Fukuoka




24.05.2012



Lyden av lette trinn fra nakne føtter opp trappene til dojoen fyller hallen, og skyvedørene er latt stå åpne for å slippe inn den friske kveldsluften. Klokken er snart halv syv, det er onsdagskveld og Suganuma sensei skal ha kveldstrening i Honbu Dojo, Fukuoka.

Med føtter og sinn innenfor tatamimattene setter jeg meg ned i seiza, bukker til kamiza og til resten av de tilstedeværende, og et tydelig “konbanwa!” klinger gjennom rommet. Grenseskillet mellom innenfor og utenfor dojoen, mellom trening og ikke-trening, ligger i dette første bukket. Hendene presses mot tatami mattene; først venstre hånd, så høyre: rei. En felles anerkjennelse av gjensidighet og opptakten til en god trening starter her. Bukkene er seriøse men smilene er lette, og lav småprat fyller det tradisjonelt dekorerte japanske rommet.





Idet sensei entrer rommet er det noe i luften som endres. Det er som om rommet selv brått husker at det skal foregå en trening, og en myk men sterk aksept legger seg som et dempende teppe over alle tilstede. Med den naturligste selvfølgelighet løses småpraten opp og omformes til rekker av hvite og sorte figurer i seiza.



Oppvarmingen er alltid den samme, og etter noen få treninger omformes den til dynamisk meditasjon. Teknikkenes navn er de samme fra trening til trening, men utformingen og gjennomføringen er i konstant fluks. At jeg i det hele tatt har fått til å huske hvilke teknikker som bærer hvilke navn slår meg et øyeblikk som en diger bragd, for teknikkene med samme navn er jo aldri like.



En av rommets deltakere bukker til meg, som regel en eldre japansk mann hvis aikido teknikk er betydelig sterkere enn hans engelsk. Jeg får oftere enn sjeldent en følelse av at jeg aldri vil kunne være fullt integrert i dette rommet før jeg er en mann over femti. De hører til i dette rommet like mye som bildet av O´sensei på veggen, om verden går under imorgen vil det fremdeles kunne høres ekko av raslende hakamaer og myke henders harde slag mot tatamimattene.



En lukt av røkelse smyger seg lett mellom utøverne, mens alle de mange vinduene langs veggene skyves åpne for å slippe inn den allerede sommervarme mai luften. Jeg kan nevne at tatamimattene i Japan er hardere enn en vinternatt, jeg blir kastet ned på de og får blåmerker langt inn i sjela. Knærne mine er ikke stort penere enn karl johan en tidlig søndagsmorgen; heldigvis matcher de min nye blåblomstrede vårkjole.



Ettersom de varme aikidoutøverne avslutter med suwariwasa kokyoho for deretter å samle seg i linje for å takke for trening, kjenner man hvor fort timen er gått. Men den er langt fra ferdig; dojoen skal vaskes. Vi løper til bøttekottet, førstemann til kost. De som ikke fikk rasket med seg en står fortumlet igjen, samler seg raskt, og fra ingensteder kommer en person med bøtte, vann og gamle kluter. Vi steller oss pent i kø, og med klut, vann og uante energiressurser blir dojoen gjennomgående vasket, teppe blir lagt frem og utstyrt med tekanne, varmt vann, kopper og japanske søtsaker. Noen fortsetter treningen enda en halvtime, og øver på dagens kuriositeter. Sensei setter seg og småprater med resten, mens han forsikrer seg om at alle får i seg kake. Duften av grønn te, og lyden av slag og fall blandt japansk småprat gir meg et sterkt og lindrende inntrykk av å være sanselig og kroppslig tilstede samtidig som at sinnet er fullstendig i skyene.



På vei hjem på min gamle fantastiske sykkel, som jeg har fått låne av dojoen, er verden aldri den samme som den var på vei til trening. Mulig det er jeg som er forandret meg for å tilpasse meg verden. Men enkelte ganger kan jeg sverge på at verden i løpet av den aikidotimen endret seg for å tilpasse seg meg. Til lyden av en knirkende rusten sykkel og lukten av vår forsvinner jeg, sykkel og verden inn i lysene fra blinkende neonfargede reklameskilt og gyngende røde japanske lykter.
















Tusen takk til Julie for reisebrev!