Hamartur vinteren 2009

av Beate Sletvold Øistad


05.12.2009

Det var en tidlig lørdagsmorgen. Jo, Tyr og jeg skulle ut på oppdrag til Hamar. Målet var Fudoshinkan Hamar Aikido hvor det denne dagen var trening, oppvisning og gradering. Vi dro som trener og graderingskomitémedlemmer (Jo og Tyr ) og OSI Aikidos lovende framtid (Beate). Bilturen innover foregikk på glatte veier i tåka. Jo fortalte om en gang bilen han kjørte snurret rundt og kom over i motsatt kjørefelt, men det ble heldigvis kun med fortellingen denne gangen.

Vel framme i Hamar bar det rett i garderoben og opp i dojoen. Dojoen var full av både voksne og barn, samt et godt oppmøte av sivilkledte foreldre, klare for å se sine håpefulle i aksjon. Fudoshinkan Hamar Aikido driver nemlig også med barneaikido under navnet Aikikids, og i dag var det først og fremst barnas store dag. Dimitris Farmakidis, klubbens grunnlegger og hovedinstruktør, ønsket velkommen til de mange frammøtte. Deretter introduserte han Jo, teknisk ansvarlig i klubben, som skulle holde dagens trening. Jo er i ferd med å skride til verket, da aikikidsa tydelig gir uttrykk for at de vil ha litt sirkus før treninga begynner. Dermed gjorde Dimitris og Tord en kort oppvisningsseanse med høyt tempo og høye fall, til barnas voldsomme begeistring.






Deretter slipper Jo til og lærer både store og små å hvordan få sin partner til å velte uten å bruke krefter ved å finne ”det døde hjørnet”. Det er barn og voksne i alle aldre på matta og liten og stor trener med hverandre. Eventuelle høydeforskjeller blir løst ved hanmi handachi. Stemningen på matta var god. Etter en times trening er det klart for oppvisning og gradering for de små og de litt større. Først ut var Aikikids, som ivrig viste sine kunster etter kyndig instruks av Aikikids-hovedtrener Rob Fischbeck. Deretter er det gradering for de store. I alt fem par var oppe og alle besto. Etter vel overstått oppvisning var begistringen stor da aikikidsa fikk nye belter med farge på, en graderingsbok og ikke minst et diplom som bevitnet deres bragder.

Etterpå var det kaffe, te og kaker, som i likhet med instruksjonen ble inntatt på matta. Foreldrene til barna stilte med med den deiligste bakst og kaker, te og kaffe. Trening i kombinasjon med søte kaker sendte ungene ut i sukkerkick og de hadde om mulig enda mer energi enn tidligere der de ustanselig sprang og flaksa rundt i dojoen.

Undertegnede var noen hakk mer bedagelig innstilt og benyttet anledningen til å drikke grønn te sammen med Tyr. Men flytende, varm væske skulle vise seg å by på utfordringer i møtet med matta og den viltre stemningen. Jeg var på vei over matta med en kopp te i hver hånd da følgende tablå utspilte seg: Fra høyre ble jeg angrepet av ett stk. rullende voksen-aikidoka og den varme teen forlot koppen til fordel for fingrene mine. I neste sekund ble jeg overfalt bakfra av en sukkergira aikikid som ropte ”LEKE!!!” og ville ha meg på leken. Så det ble ikke så mye te igjen i koppene,for å si det sånn. I stedet for te hadde jeg fått et par skoldede fingre og en brannblemme på foten. Så kom ikke her og si at besøk til andre klubber ikke innebærer risiko!




Etterpå ble vi invitert hjem til Dimitris, som bød på gresk kaffe, pizza og smektende musikk på stereoanlegget. Med oss hadde vi også Karen, nygradert til 5. kyu og aikidostipendiat hos Dimitris på Vestoppland folkehøgskole. Hun trengte skyss tilbake til Oslo og vi hadde ekstra plass i baksetet. Hos Dimitris spiste vi oss gode og mette og all aikidopraten ble hyppig demonstrert på kjøkkengolvet. Etter hvert begynte det å bli kveld og vårt følge så seg nødt til å vende snuten hjemover. Bilturen hjem ble akkompagnert av Tyrs hjemmesnekrede ut-på-tur –CD samt lave skuldre og seterygger. Stemningen var upåklagelig. Snart var vi hjemme i Oslo og jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en veldig fin tur!

Beate Sletvold Øistad

Takk til Beate for reisebrev, og Bea og Tyr for bilder.