Trondheimstur høsten 2009

av Kristin Straumsheim Grønli


Jeg svever. Henger i lufta, og fatter ikke hvordan jeg har havna her. Det jeg skulle var å rulle – trygt og mykt på matta. Men her henger jeg. Har riktignok gått rundt. Bare ikke på matta. Et stykke oooover matta. Vet ikke hvem jeg skal legge skylda på. Han med hakama som ga meg fart, eller kroppen min som gjør saker og ting jeg ikke visste den hadde lært seg.

Forskrekka og fornøyd samtidig. Problemet er bare at jeg ikke kan fortsette å sveve. Tyngdekraften bestemmer at jeg må ned. Armen. Armen i matta. Yes! Men hva med resten? Hvordan lander jeg resten av meg? Hallo!? Har jeg lært det? Jeg forvandles til en potetsekk og dumper ned.

”I believe I can fly.”


HansO kaster Erlend

Sticky låt, men han synger ikke. Ordene kommer fra en annen glisende hakama like ved oss. En av gjengen vår fra Sentrum Aikido og OSI Aikido, som for helga har inntatt matta til Tekisuikan NTNUI Aikido på Dragvoll i Trondheim.

Jeg vet ikke helt om sidemannen flirer av meg, med meg, eller er dypt ironisk - men jeg ser glimtet i øyet og er klar til å bli kasta igjen.

Vi trener med svenske Jan Nevelius Sensei, 6. dan Aikikai. Mange aikidoka har funnet veien til helgeseminaret – flere har reist langt for å være med, fra Düsseldorf, Tromsø, Oslo, Hamar og Stavanger.

Nevelius lærer oss å trekke inn navlen, puste i myke bølger av vann, gå til hendene, ta hofta med oss inn, og bli i egget. Han viser hvordan vi kan gå rundt (Ba Gua!) – direkte inn (Hsing I!)– eller lede. Det ser mykt, lett og stødig ut.

Jeg prøver. Når jeg ikke holder pusten, interfererer bølgene. Jeg trekker navlen så hardt inn at egget blir hardkokt, og jeg vet ikke omote eller ura på meg selv. Hvordan var det igjen? Hjernen nekter.

I august i år satte jeg mine bare bein i en dojo for første gang. Da jeg meldte meg på turen til Trondheim etter bare et par måneder med trening, var jeg redd jeg skulle være ei kjempekløne og et irritasjonsmoment for alle de mer erfarne folka på matta.

Og jeg fomler, men får bare vennlige smil og hjelpsomme hint tilbake. Det jeg måtte ha av prestasjonsangst fordamper fortere enn jeg rekker å si Onegai shimasu. Jeg får et strålende råd om å ikke være beskjeden - og sørge for å få trene med de beste. Så snart funker det, jeg kaster, faller, kaster, ruller, kaster, flyr!

Tida flyr også. Vi spiser Pizza på kebabsjappe, to langbord med fin middag på Jadab Indian. Vi drikker øl på Mikrobryggeriet – to dager på rad. To nybegynnere og en meget forvirra guide danner baktroppen og finner faktisk veien tilbake til dojoen i Mellomila 34, hvor vi skal sove.

Det er mye som er nytt for en aikidofersking. Jeg har aldri sovet i en dojo før, og det er noe merkelig betryggende ved å liste seg inn blant gjengen som har plassert seg med jevne mellomrom i soveposer på mini-tjukkaser langs veggene. En eksepsjonelt imøtekommende og inkluderende flokk hviler, snorker. Jeg er ny, men føler meg hjemme.

Det nærmer seg slutten på fjerde og siste treningsøkta. Nevelius har delt salen i hvite og svarte bein. Så sier han Suwari-waza Kokyu-ho, og ber hakamaene finne en hvitbukse hver. Men ingen finner meg, og dermed får jeg Nevelius for meg selv! Et høydepunkt og en super avslutning for en sliten og forvirra nybegynner.


Kristin og Jan


Så er vi på skinner igjen mot Oslo. Prater, spiller, leker, ler, leser, sover. Melis på fjellet og på den ferske kanelbollen.

Mimeleken bryter ut – det gjelder filmtitler. Vår egen instruktør gestikulerer så kraftig i midtgangen at folka på andre sida av skyvedøra gjetter: ”Juletre?” Grønnfargen var poenget - Stekte grønne tomater! Latter i bøtter og spann.

Timene går, og ingen har det travelt med å gå av når toget når Oslo S.

Takk for en strålende tur!

Kristin Straumsheim Grønli

Takk til Kristin for reisebrev, og Kristin, Paul og Erlend for bilder.