Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden.
Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig.
Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138.
“Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).
Bilder fra turen er lagt ut på fjellforum:
| relatert link
Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin.
Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre.
Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45.
Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.
Bilder fra turen er lagt ut på fjellforum:
| relatert link
Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant.
Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning.
Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå.
En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne.
Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert.
Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig.
Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen!
Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av).
Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).
Bildene artikkelen referer til er lagt ut på fjellforum:
| relatert link
Det ryktes at det har vært mulig å bevege seg fint og flott langs sør norge i sommer. Disse bildene har tikket inn.
Kalender
