om å velge sitt turfølge med omhu
Orginalt publisert i Fjellposten h07
Om du er av typen som ser frem til en lang dags klatretur i høyfjellet siden du da kan få brukt litt av alle kiloene med utstyr som ligger i boden, men oppdager at en i turfølget går i rød bomullsanorakk, så kan du i det minste være forberedt på at dere kan råke utfor heftige diskusjoner i løpet av turen.
Av Henrik Foss
Man treffer mange slags mennesketyper i fjellet; ikke alle passer like godt sammen. Som sosiologistudent er min favorittgeskjeft å definere folk og sette dem i bås. Og fjellfolk, som andre folk, er godt egnet til det. Ikke alt som følger er like nyansert - det er klart at det finnes mange forskjellige mennesker som fra tid til annen reiser til fjells for å drive med alt fra jakt og fiske til skitur, klatring, rafting osv. Men det finnes også visse fellestrekk og særegenheter som går igjen, særlig på vinterfjellet, og fra dem vil jeg etablere tre idealtyper asfalthelten, fjellbomsen og rødjakken. Disse idealtypene henger jeg på de samfunnsvitenskapelige knaggene doxa, heterodoxa og ortodoxa. Her står doxa for det vante og sedvanlige – sånn som man pleier å gjøre tingene – enten det gjelder kunst eller atferd og bekledning i fjellet. Heterodoxa betegner en alternativ måte å gjøre tingene på som utfordrer det tradisjonelle doxa. Og ortodoxa er en revitalisering, videreføring og gjerne en overdrivelse av tradisjonen – doxa – med det for øyet å drive det hedenske heterodoxa på havet.
Doxa
- Asfaltheltene Denne gruppen kan knapt regnes som ekte fjellfolk; de foretrekker skikjøring i ferdigpreparerte bakker, hvor man blir trukket like til topps uten videre anstrengelser, samt benyttelse av det såkalte snøbrettet. Mange har opplevd vinterfjellets gleder ved å bedrive denne typen latmannsskikjøring. Enkelte personer som har tilbrakt dagene i disse alpinanleggene, har funnet ut at det er morsommere å kjøre der hvor ingen har kjørt tidligere, verken prepareringsmaskiner eller andre skikjørere. De utgjør en subgruppe av asfaltheltene, og kaller seg offpist-kjørere, altså utenforpreparertløypekjørere på norsk. (Mange av disse vil fortsatt ikke gå opp bakkene selv, men heller benytte seg av et skitrekk og deretter finne sine egne veier ned igjen til bunnen av skitrekket. Men når alle mulig nedfarter fra toppen av skitrekket er oppkjørt, hva da? Jo, da bygges det et nytt skitrekk et annet sted, slik at man kan fortsette å kjøre nye og jomfruelige fjellsider uten å slite seg ut. Dette skjer på bekostning av dyreog planteliv, og den uberørte fjellnatur, men til glede for stadig flere asfalthelter.) En litt annen type asfalthelter er de som foretrekker å gå bortover på ski. Disse gjenkjennes ved at de fortsatt går bak en prepareringsmaskin; det skal helst være en slags vei over fjellet for at de skal kunne gå der.
Heterodoxa
- Fjellbomsene Som en motsetning til asfaltheltene kan vi sette menneskene som mener at man skal slite nesten hele dagen med å gå opp på et fjell, for så å bruke en halvtime på å renne ned igjen. De ser gjerne på seg selv som mer genuine fjellfolk enn de tidligere omtalte utenforpreparerteløype- kjørerne, siden de faktisk går opp fjellsidene og dermed utøver sin fjellsyssel “i pakt med naturen”. Ferdselen er på naturens premisser, og fjellbomsene etterlater sjeldent flere spor enn selve skisporene i snøen. Mange av dem benytter såkalte randonéeski (som egentlig ikke betyr noe annet enn turski). Eventuelt, om de er ekstra genuine i sin helnorske fjellaktivitet, benytter fjellbomsen telemarkski (riktignok nyeste modell, som er ekstra brede og lette, med progressivt spenn og swallowtail - det siste betyr at slutten av skiene ser ut som en svalestjert - satt sammen av flere lag trevirke og titanium oppå hverandre, og med dertil passende og fargesprakende klesdrakter i moteriktig design og passform. Fjellbomsen liker utstyr). Begge disse gruppene, både utenforpreparertløype- kjørerne og turskikjørerne, er relativt unge mennesker – flesteparten i tenårene eller i tjueårene, og veldig få over førti. Ortodoxa - Rødjakkene Rødjakkene får sitt navn fra Turistforeningens røde anorakk, gjerne akkompagnert med nikkers (rødjakkene må imidlertid ikke forveksles med nikkersadelen, som kjennetegnes av minst én fuglehund, stor hytte på Hafjell, Porsche Cayenne og villa på Oslo vest. Nikkersadelen tilhører doxa og faller inn under gruppa ’asfalthelter’). Rødjakkene følger like gjerne Turistforeningens kvistede løyper som de går sine egne veier. De er medlemmer i DNT og etterlater aldri søppel i naturen; de bærer også med seg sin egen avføring til nærmeste søppelbøtte. Rødjakkene foretrekker for det meste å gå bortover, men enkelte dristige eksemplarer kan observeres nedover brattere fjellsider, der man ellers bare ser fjellbomsenes brede skispor rett opp de bratteste motbakker (nedover kjører bomsene enda brattere, helst der snøen ikke lenger sitter fast i underlaget). Og rødjakkene har Rottefella®binding av den gamle sorten, fordi det er det mest genuine.
Om sommeren
Når snøen forsvinner fra fjellet i april-mai måned, gjør fjellfolket ulike ting. Utenforpreparertløype-kjørerne, som altså hører til asfaltheltene og knapt kan regnes som fjellfolk, forlater nå fjellet til fordel for sjøen. Her stiller de sin fartssult ved å stå på ski eller brett av den typen de liker best, hengende enten etter en båt eller et stort seil som de spenner fast til kroppen. På den måten kan de fortsatt gjøre det de liker, uten fysiske anstrengelser. Enkelte mer konservative asfalthelter følger Turistforeningens røde T’er fra hytte til hytte om sommeren. (Betegnelsen ”hytte” er relativt misvisende, da stedene som besøkes av denne gruppen har dusj, serverer treretters middag og har flere typer vin å velge mellom til maten, og dermed like gjerne kunne kalles hotell. Den tidligere nevnte nikkersadelen omtaler sine egne palass i Hafjell som hytter, og utvanner dermed begrepet ytterligere). På disse hyttene kan asfaltheltene komme til å støte på rødjakkene. De oppleves som sære av asfaltheltene, blant annet fordi de verken bærer med egen sprit eller kjøper vin til maten. Og dersom noen av asfaltheltene skulle komme i skade for å skryte av erobringen av sin sjette 2000-meterstopp i nærheten av en rødjakke, er fadesen uunngåelig. Rødjakkene samler ikke bare på 2000-meterstroféer, de loggfører også turfølge, vær- og føreforhold. En rødjakke kan alle DNT’s hytteregler, og påser at alle følger disse. En rødjakke bor gjerne på en selvbetjent eller ubetjent hytte, og forteller gjerne alle asfaltheltene hvorfor de tar feil. Doxa har ingenting å stille opp med mot ortodoksien. Den gruppa man derimot sjeldent møter på Turistforeningens hytter, er fjellbomsene. De har ikke samme gleden av å følge røde T’er på kryss og tvers over fjellet, men ser disse som ødeleggelse av fin natur, og en måte å lokke alskens asfalthelter med middelmådig fjellkompetanse opp i et landskap hvor de egentlig ikke burde være. Fjellbomsene bor helst i telt (gjerne rett ved en bilvei) sammen med utstyret sitt. Fra disse teltleirene, som ofte minner om en blanding av sigøynerleir og Himalayaekspedisjon, drar de på dagsturer som gjerne er overmåte lange og strabasiøse. Men nå er tur- og telemarkski byttet ut med tau, kiler, isskruer, stegjern og klatresko. Og utstyr har de i massevis, som vanlig. Bomsene beskylder rødjakkene for å være konservative bedrevitere, mens rødjakkene river seg i håret over det rotete inntrykket som bomsene gir av livet på fjellet. Og i tillegg til at ingen bomser kan fjellvettreglene, drar de gjerne på turer som rødjakkene anser som selvmordsforsøk opp og ned de bratteste og høyeste stedene. I tillegg til alt det unødvendige utstyret har også bomsene ofte med seg både musikkanlegg og alkohol, eller drar på puben i nærmeste tettsted. Dette er atferd og tendenser som overhodet ikke passer med rødjakkenes tradisjonsorienterte fjelliv. Bomsene bringer med seg mange av byens uroelementer og aktiviteter, som er nettopp det rødjakkene ønsker å unnslippe i fjellet.
Fjellbomsene, på sin side, kan ofte irritere seg over rødjakkenes rigide holdning til hva fjelliv skal og bør være, og kan ikke forstå hvorfor man ikke skal kunne kjøre like til teltplassen med alt man skulle ønske å ha med seg av utstyr, som kan veltes utover et stort område hvor alle bor i hvert sitt telt, slik at det kreves bortimot 20 kvadratmeter leirplass pr. boms. Heldigvis er det relativt sjeldent at fjellbomser og rødjakker deler terreng. De lever atskilte liv og utfører sine fjellaktiviteter på ulike steder og på ulike tider av året. Og om en rødjakke skulle være så uheldig å forville seg til et sted i nærheten av en bomseleir, kan man være ganske sikker på at han legger turen et annet sted neste gang. Et annet positivt trekk, sett fra et harmoniperspektiv, er at det er relativt få rødjakker blant de yngre generasjoner. Og de unge rødjakkene som finnes, har vokst opp side om side med bomsene, og har derfor større aksept for dem. Jeg vil derfor ikke betegne dem som virkelige rødjakker, men heller mer moderate bærere av rødjakketradisjonene. De virkelige rødjakkene er en utdøende rase, og et par tiår fram i tid vil det være bomsene som er de dominerende i fjellnorge. Det er ikke dermed sagt at hytte-til-hytte turismen og DNT vil avgå med døden: utfordringen for Turistforeningen ligger i å fornye seg, kaste ut de gamle pamper og gi et tilbud som er attraktivt for en nye grupper av fjellfolk. Samtidig vil det alltid være mengder av asfalthelter og pretensiøse fjellfolk som vil benytte seg av hyttene. Enn så lenge får vi bare avfinne oss med ulikhetene og interessekonfliktene fjellfolk i mellom, enten vi er asfalthelter, fjellboms, rødjakker eller sosiologer på feltarbeid.
Orginalt publisert i fjellposten h07
Av Bodil Oust
Morgensola lar sine første spinkle stråler sive inn gjennom teltduken og gir turkameraten din den velkjente gule fargen på ansiktet. Du gnir søvnløsheten ut av øynene og husker vagt at natten har vært stormfull: Du har blitt frarøvet sårt tiltrengt hvile. Idet du åpner glidelåsen for å sjekke været, innser du at ytterduken kneler; dere er nødt til å grave dere opp gjennom et lag hardpakka fokksnø for å komme ut. Dere er midt på vidda, det er vinter og du banner stille for deg selv over at du heller ikke i gårkveld gadd å tenke særlig over hvordan en levegg mot nattestormen burde utformes. Det høres ut som tatt ut av din egen turdagbok, sier du?
Da vil du forhåpentligvis dra nytte av å lese videre: Her kommer den akademiske artikkelen om hvordan du med enkle grep utformer en ideell levegg ved vintertelting, og dermed sparer deg selv for brukne teltstenger, gjenblåste fortelt og søvnløse netter. Vind er luft (gass) i bevegelse, og beskrives av fluiddynamikkens lover. Bringer vinden samtidig med seg partikler som snø eller sand, kan det hele betraktes som en uniform blanding, og vil kunne beskrives innen samme lovregime. Eneste forskjell er endret tetthet og partikkelstørrelse, i tillegg til effekter som avlagring (fokkdannelse). Fluider strømmer på to måter: laminart eller turbulent. Turbulente strømninger er preget av virvlinger og raske, lokale endringer i hastighet og tetthet. De strømningene som ikke er turbulente, er laminare. Turbulensgrad bestemmes av Reynoldstallet, som igjen er avhenging av blant annet hastigheten, tettheten og viskositeten (”seigheten”) til fluidet. Utformingen av lemuren ved vintertelting påvirker disse egenskapene til vinden, og vil derfor ha stor betydning for hvorvidt fokken som står rundt teltet ditt, er laminar eller turbulent. Som du kan se for deg, er turbulent strøm (virvling, raske endringer i trykk og hastighet) uheldig både med tanke på nattero og holdbarheten til teltstengene. I tillegg er tilbøyeligheten til snøavlagring (fokkdannelse) høyere. Se for deg vinden over ei flat vidde; det må en hindring til, for eksempel et tre, ei grøft eller et telt, for at snødyner kan dannes. Om vidda er helt flat, vil vinden bringe med seg snøen i en laminar strøm og avlagre den i jevne lag istedenfor i fokker.
Konstruksjonen av den ideelt aerodynamiske leveggen krever litt av et ingeniørarbeid. Siden man gjerne legger kalkulatoren og linjalen igjen hjemme når man skal på ukestur på vidda, vil det være begrenset hvor ideelt resultatet i praksis kan bli. Med litt fantasi og sunn fornuft burde utkommet likevel bli brukbart. En analogi som kan passe er designet av biler. En aerodynamisk godt designet bil vil bruke mye mindre energi på å holde en viss hastighet enn en bil med dårlig design. Derfor har de fleste biler en glatt overflate med avrundede kanter, minst mulig utstikkende dilldall og frontruter som er mer horisontale enn vertikale. Går man mer i detalj kan også konstuksjonen av eventuelle spoilere tas i betraktning (mer om dette senere). På samme måte vil en dårlig designet levegg bremse vinden unødvendig mye. Sterk kuling frakter mer snø med seg enn lett bris, altså vil en bremsende levegg føre til snøavlagring og fokkdannelse. En annen effekt er endring i tetthet (turbulens).
Den smarte konstruktør vil derfor bygge en levegg som innbyr til en pen, uforstyrret laminar strøm. En glatt, relativt flat vegg som lar vinden stryke glatt og fint rett over hodet ditt mens du ligger dypt i soveposen og drømmer om havregrøt og frysetørket gryterett. Overgangen levegg/luft (toppen av leveggen) vil alltid og ubarmhjertig skape virvlinger. Om man ikke rett og slett begraver hele teltet for å unngå denne overgangen, må man derfor leve med lette turbulenstilstander. Her kommer imidlertid analogien til spoilere på biler inn i betraktning; de utformes på en slik måte at det dannes mange små virvlinger istedenfor en stor stygg turbulensbombe. Med litt fantasi kan altså toppen av lemuren få en konstruksjon som gjør at vinden leker i lette, kontrollerte virvlinger rundt husværet ditt istedenfor å oppføre seg som en teltstangknekkende vandal. Endene av veggen (om du ikke bygger inn teltet ditt i en sirkelformet snøborg) vil på samme måte representere en overgangssone, men denne kan unngås ved å konstruere en parabelformet vegg (sett overfra) med lange, slakt hellende "haler" i retning vekk fra vinden. Sett opp teltet innerst inne i buen på parabelen, i passende avstand til at den kontrollerte virvlingen rundt spoileren ikke forstyrres. Til slutt kan du med fordel finpusse overflaten til hele veggen med tannkosten for å bremse vinden minst mulig. Så er det bare å krype ned i dunposen og sove godt.
Kalender
