Velkommen til OSI Judos hjemmeside

Velkommen til vår nye hjemmeside! I forbindelse med omlegging kan det være materiale som er utilgjengelig, vi beklager dette.

Introduksjon

Hva er judo? Hvorfor trene judo?

Denne siden tar sikte på å forklare noen av de sentrale aspektene innen judo, hva judo er og ikke er, samt gi litt historisk kontekst.

OBS! Denne siden vil være under konstant endring ettersom forfatterens eget kunnskapsnivå endrer seg

Jigoro Kano - judos grunnlegger

Jigoro Kano (嘉納治五郎) ble født inn i en relativt velstående familie 28 oktober 1860. Han fikk en god utdannelse, og lærte blant annet engelsk, noe som var uvanlig på den tiden. Hans første møte med kampkunst kom i møtet med Fukuda Hachinosuke, som underviste en hybrid av eldre stiler kalt Tenjin Shin'yo-ryu. Etter hans lærers død i 1879, begynte han å studere hos Iso Masatomo, en venn av Fukuda, og etter to års intens trening mottok han i 1881 tillatelse til å undervise i Tenjin Shin'yo-ryu.
Etter dette begynte Kano å trene Kito-ryu under Iikubo Tsunetoshi, som fokuserte mer på kata og kasteteknikker, samtidig som han etablerte sin egen skole Kodokan (講道館) og kalte sin stilart judo (柔道).
Kano innså tidlig at alle kampkunster hadde sine styrker og svakheter, og formulerte senere (1898) sine tanker slik:
"By taking together all the good points I had learned of the various schools and adding thereto my own inventions and discoveries, I devised a new system for physical culture and moral training as well as for winning contests."
Som sitatet hinter til, skulle ikke judo kun være en metode for å vinne kamper. Tidligere kampkunster, kollektivt referert til som jujutsu (柔術), var kun teknikker satt i system. Ved å opphøye stilarten til en "vei" (do, 道), forestilte han seg at judos prinsipper skulle kunne danne basis for utdanning og dannelse. Hans to hovedprinsipper, de høyeste mål for hans sport (og dermed også for livet), var Seiryoku Zenyō (精力善用, vanligvis oversatt som "maximum efficient use of energy") og Jita Kyōei (自他共栄, vanligvis oversatt som "mutual prosperity for self and others"). #

I 1915 gav Kano følgende definisjon på sin judo:
Murata, Naoki. "From 'Jutsu to Dō: The Birth of Kōdōkan Judo." In Alexander Bennett, ed., Budo Perspectives. Auckland: Kendo World, 2005, pp. 147–148.
Judo is the way of the highest or most efficient use of both physical and mental energy. Through training in the attack and defence techniques of judo, the practitioner nurtures their physical and mental strength, and gradually embodies the essence of the Way of Judo. Thus, the ultimate objective of Judo discipline is to be utilized as a means to self-perfection, and thenceforth to make a positive contribution to society.
Kano døde 4 mai 1938, men hans filosofi lever videre.




De tre fundamentene for judo er:

  • shizen hontai no ri (prinsippet om naturlig holdning)
  • ju no ri (prinsippet om ju)
  • kuzushi no ri (prinsippet om balansebrudd)
Under vil jeg gjøre et forsøk på å forklare disse tre fundamentene.

Shizen hontai

Naturlig holdning (自然本体), er den fundamentale stillingen i judo, og er beskrevet slik:
  • benene er ca en skuldervidde fra hverandre (30-45cm), armene henger avslappet langs siden
  • føttene peker utover, ca 30-45 grader, slik at vekten naturlig fordeles over hele fotbladet og ut over stortåen. Det er viktig å ikke ha tyngden på utsiden av forbladet
  • Hoften skal være nøytral og avslappet, og knærne litt bøyd
Se også hva Syd Hoare skriver om shizen hontai i sitatet under:
Hoare, Syd (1980). Judo: teach yourself
"...this stance should be maintained as much as possible. To a beginner this rule may not seem very important, but if time is taken out to pbserve inexperienced people in Randori, you will see that the natural tendency when fighting is to crouch and spread the legs. The crouching defensive stance, known as Jigotai in Japanese, suffers from two main defects. First, mobility is reduced, which means it is not a good position to attack from, and secondly, it is not such a good defensive position as it seems. It is better so stay upright and move out of the way of attacks than to sink into this sitting-duck position."
Det å ha en naturlig og avslappet holdning er ikke noe nytt i seg selv, men Kano stresset at det var viktig å "lære" kroppen at det var denne tilstand man skulle etterstrebe.

Ju

Lafcadio Hearn
"I may venture to say, loosely, that in Judo there is a sort of counter for every twist, wrench, pull, push or bend. Only the Judo expert does not oppose such movements at all. No, he yields to them. But he does much more than yield to them. He aids them with a wicked sleight that causes the assailant to put out his own shoulder, to fracture his own arm, or in a desperate case, even to break his own neck or back."
Introduksjonen av begrepet Ju (柔) begynner med et sitat, fordi oversettelsen av begrepet i seg selv nesten alltid blir mangelfull. I de fleste standardverk om judo oversettes ju med "gentle", altså "myk".
Men, dette er ikke "nok".

Begrepet har sin opprinnelse i kinesisk filosofi, nærmere bestemt læren om yin og yang, og Taijitu.
Denne læren forteller om myk versus hard, lys versus mørk, god versus ond; at det er glidende overganger mellom alt, og at det alltid er elementer av det ene i det andre.
Innen kampkunst er det ofte fokus på det første, dvs. myk versus hard, og man skiller også ofte mellom "myke" og "harde" stilarter, selv om f.eks Tai Chi, som oftest forbindes med særdeles myke og kontrollerte bevegelser, også har harde og raske teknikker som har faktisk nytteverdi som selvforsvar.
Ju, eller yawara som er tegnets alternative lesemåte, er myk, fleksibel og ettergivende. Samtidig er det viktig å huske at dette ikke betyr "svak". Et av eksemplene min sensei i Japan ofte brukte var hvordan et ungt tre bøyer seg etter det første snøfallet, for så å "riste" snøen av seg og rette seg opp igjen.

Kuzushi

I sin aller enkleste form er kuzushi substantivformen av verbet kuzusu, som betyr "å trekke ned; å ødelegge; å bryte". Innenfor judo refererer det til kunsten å bryte en motstanders balanse, eller mer bredt fortalt "prosessen hvor man plasserer sin motstander i en slik posisjon at hans balanse, og videre hans evne til å gjenvinne balanse, er svekket".
Kuzushi er et essensielt prinsipp, og er ofte nevnt som det første av tre "faser" i et angrep: kuzushi, tsukuri ("inngang", posisjonering), og kake (gjennomføring av selve teknikken). Selv om det kan virke selvforklarende, er det viktig å presisere at uten kuzushi vil det våre mye vanskeligere å gjennomføre f.eks et kast, da det vil kreve en mye større grad av ren styrke å kaste en motstander som står stødig enn en som allerede er på vei til å falle.
Jigoro Kano snakket i sine leksjoner om roppo no kuzushi og happo no kuzushi, henholdsvis balansebrudd i seks og åtte retninger. De seks hovedretninger er:
  • venstre
  • høyre
  • venstre hjørne foran
  • høyre hjørne foran
  • venstre hjørne bak
  • høyre hjørne bak
I tillegg kommer:
  • rett forover
  • rett bakover
Selvfølgelig er dette kun generaliseringer, men har et svårt tjenelig formål i låringsøyemed. Det er "retninger" hvor et spesielt kast fungerer veldig godt, akkurat som det er "retninger" der det samme kastet ikke fungerer i det hele tatt. Et relativt enkelt eksempel kan våre O-Soto-Gari, der tori feller uke ved å forflytte hele ukes vekt over til en side, for deretter å feie vekk den foten all ukes tyngde befinner seg på. For en høyrehendt tori vil han trekke uke til sin (toris) venstre side, for deretter å feie vekk ukes høyre ben. Dersom all ukes tyngde er på venstre ben, vil teknikken våre meningsløs.
Vi kan grovt sett snakke om fire nivåer av kuzushi:
  1. å dytte eller trekke på motstanderen slik at han mister balansen momentant. Dette er det første man lårer, dog ikke spesielt effektivt i det lange løp, da vi mennesker har jobbet med å gjenvinne balansen raskt helt siden vi gjorde våre første forsøk på å reise oss og gå.
  2. En mer effektiv måte er å la motstanderens naturlige reaksjoner hjelpe deg med å oppnå god kuzushi. Kyuzo Mifune, en av judos aller største mestre (mannen var dog bare 1,58m høy), formulerte dette prinsippet slik:
    "In most cases, the opponent will oppose your energy when you begin to attack him, in order to maintain his stability."
    Med andre ord, dersom du dytter på motstander, vil han dytte deg tilbake. Dersom du da klarer å bytte fra å dytte til å trekke samtidig som motstander fortsetter å dytte, vil motstander miste balansen i mye større grad enn i nivå 1.
  3. En mer avansert måte å oppnå kuzushi på er ved temposkifte og kroppsposisjonering (dette kalles også tai sabaki), uten nødvendigvis å trekke eller dytte motstanderen. Det man gjør her er å forandre på maai, eller "combative distance", slik at man skaper en reaksjon som fremprovoserer et øyeblikks ustabilitet.
  4. Den høyeste formen for kuzushi oppnås når du følger motstanderens bevegelse, og bare minimalt bruker din egen styrke for å "øke" motstanderens bevegelse. Du initierer ikke angrepet, men bare tar hva motstanderen gir deg. Denne tilstanden refereres noen ganger til med den buddhistiske frasen mushin, som kan oversettes som "fri fra heftende tanker". Dette er utrolig vanskelig å oppnå, og krever lang trening.
For mer informasjon, se også denne linken

Ukemi

Sist, men ikke minst, vil jeg forklare litt om ukemi (受身).
I den aller enkleste betydning er dette å falle (på korrekt måte) slik at man ikke skader seg. Dette gjøres via distribuering av kraft.
Det overnevnte prinsippet jita kyoei (mutual welfare and benefit) krever at både den som kaster og den som blir kastet skal lære noe av treningen. Videre skal treningen foregå på en sikker måte, slik at begge parter kan gradvis gå videre til de mer avanserte teknikkene. Dersom man ikke forstår teknikkens dynamikk både fra uke (den som blir kastet) sitt perspektiv, OG fra toris (den som kaster) perspektiv, er det umulig å mestre teknikken fullstendig.
På samme måte som at man gradvis går videre til mer avanserte teknikker, går man videre til mer avanserte fall. Derfor er det viktig å mestre de fundamentale fallene først.
Start med å falle fra knestående eller en annen lav posisjon, deretter gå høyere.
Start med å stå i ro, deretter kan du bevege deg.
I begynnelsen; sakte. Etterhvert kan du falle i et mer naturlig tempo, eller få noen til å assistere deg.
Etterhvert vil kroppen være trenet til å akseptere at du faller, og reagere slik at du ikke blir skadet.

Det er fire "basisfall" basert på hvilken retning man faller:

  • Ushiro Ukemi (後ろ受身). Falle bakover
  • Yoko Ukemi (横受身). Falle til siden
  • Zenpo Kaiten Ukemi (前方回転受身). Forover fall med rulle
  • Mae Ukemi (前受身). Falle forover